En skyttergravskrig mellom feminister og kristne

Av Karina Farnes, engasjert feminist

Ytterpunktene har så forskjellige meninger, at en neppe vil kunne overbevise hverandre. Men hvorfor er det egentlig slik?

Debatten om selvbestemt abort har vært en skyttergravskrig i mange tiår hvor motpartene skyter ulike argumenter på hverandre. Alt handler om verdier og om hvilke som skal trumfe den andre.

Etter å ha analysert en del argumenter fra dem som er pro-abort, har jeg funnet ut hvordan de ordlegger seg i debatten. Ettersom dette er en verdidebatt som vekker mange av følelsene til dem som er for abort, spiller de en del på følelser selv. Altså det man i retorikkens verden vil kalle patos. De fleste som deltar i denne debatten er kvinner, grunnet tema omhandler kvinners rettigheter. Så kvinner prøver å appellere til andre kvinner med å vise til følelsen av å ikke skulle ha kontroll over sin egen kropp og sitt eget liv.

Kvinners selvbestemmelse

Mange av de som er for abort, kan bli oppfattet som aggressive i sine innlegg. Dette sinne skyldes at andre vil frata dem selvbestemmelsen over egen kropp. Og med sinne, kommer det en del sterke og negativt ladede ord til motparten. Som i et innlegg i Aftenposten skrevet av Ayat Majbel Saeid, hun kaller abortmotstandere i KrF for kvinnefiendtlig og at hun mener menn har for mye plass i abortdebatten. Saeid uttrykker også en stor fortvilelse i sitt leserinnlegg ved å skape et bilde på at hun, som mange andre feminister, er lei å måtte fortsatt kjempe for denne saken.

Andre velger å vektlegge argumentene sine med tall og statistikk for å vise til hvor nødvendig selvbestemt abort er. Som Agnes Nærland Viljugrein i et innlegg i Aftenposten, hun henviser til forslaget om obligatorisk refleksjonstid før en abort og videre argumenterer med at kvinner allerede har tenkt igjennom dette valget lenge og grundig før de kontakter lege. Hun viser så til tall på at 96 prosent av aborter skjer før uke 12 og at 81 prosent av disse skjer før uke 8.

Enkelte begrunner viktigheten av selvbestemt abort med å vise til andre land i verden hvor man ikke har dette tilbudet og hvilke skjebne mange av disse kvinnene møter. Som innlegget til Maria Bonita Igland i Bergens Tidende, hvor hun viser til forholdene i Argentina som har en av verdens strengeste abortlover. Videre forteller hun hvordan dette påvirker argentinske kvinner med at siden 1983 har det angivelig dødd 3000 kvinner som følge av utrygge aborter. Slike utrygge aborter har som oftest ikke helsepersonell og blir utført med redskaper fra hjemmet som strikkepinner og kleshengere.

Guds intensjon

På den andre siden av ingenmannsland finner man dem som er imot abort. De pleier som regel å argumentere for rettighetene til det ufødte livet. Motstanderne for abort spiller ofte på tapet av et liv og hvor trist det er at dette livet ikke fikk blomstre. Når debatten rundt abortnemnden steg opp, ble det veldig vektlagt at dette fører til et sorteringssamfunn. Som Joel Ystebø argumenterer med i sitt innlegg i Aftenposten så resulterer loven med at 9 av 10 som fikk beskjeden om at barnet deres hadde Downs syndrom å abortere barnet.

Mange av dem som er imot abort har gjerne sterke bånd med religion og dens verdier. De argumenterer med å henvise til Guds intensjon og hva bibelen forteller dem. Som i et innlegg skrevet av Sten Sørensen i Norge I Dag, hvor han viser til de sorgfulle tallene over aborter. Videre forteller han hvordan kristne har bedt over de ufødte barna som aldri få oppleve livet. Sørensen synes det er synd å rive livet vekk fra disse barna, når Gud har gitt oss livet som en gave. Ved å spille på kristendommens verdier og Guds intensjon, prøver man å vekke følelsene til medkristne om at abort er feil og barna er rett på å bli født.

Motstanderne til abort tilegner gjerne disse ufødte livene identitet ved å kalle dem for barn. Det oppstår ofte stor konflikt mellom partene på når cellene blir til et levedyktig foster. De fleste aborter skjer før uke 12 og da er fosteret på størrelse med en golfball som knapt har begynt på utviklingen for å bli et barn. De for-abort argumenterer med at barnet ikke er levedyktig ennå, mens de imot vil si at livet begynner i det celleforandringen oppstår og at et foster begynner å utvikles. Og med ulikt syn på når selve livet begynner, oppstår det konflikt i om abort er å ta livet til dette barnet eller ikke. I anledningen om abort er å ta et liv eller ikke, blir det brukt en del sterke ord fra imot siden. Enkelte går så langt som å kalle det for et barnemord.

Sterke verdier

I mens jeg gjort mitt arbeid med å se på argumentasjon og retorikk bruk i abortdebatten, tok jeg også kontakt med John Magnus Dahl. Han er stipendiat ved institutt for informasjons- og medievitenskap ved Universitetet i Bergen og har fagfelt innenfor retorikk, kulturell identitet og argumentasjonsteori. Jeg valgte å kontakte han for å bli mer klokere på hvorfor denne debattene er slik som den er.

Dahl kunne fortelle meg at dette i bunn og grunn er en verdidebatt og når det handler om slike verdier er det sjeldent man endrer mening. Fordi verdier har mye med vår egen identitet og det er vanskelig å skulle endres ens identitet. Han forklarer videre hvis man kan endre en annens mening, må man som regel ha et felles utgangspunkt, noe man er enig om. Så når den ene siden mener at fosteret før tre måneder er et ukrenkelig liv og den andre siden mener ikke det, blir det vanskelig å overbevise hverandre. Og det er som oftest det abortdebatten munner ut til, hva “liv” egentlig her og om man skal verdsette det ufødte liv eller kvinners selvstendighet.

Videre i samtalen med Dahl forklarer han at dette er en svært polarisert disjunksjon, men at det er viktig å vite at politiske debatter ikke handler om å overbevise hverandre, men publikum. Så abortdebatten har en hensikt å utfordre motstanderen, men samtidig overvinne publikumet til sin side.

Hvem kan skrike høyest?

Når jeg spurte han om hvorfor de to motpartene bruker så sterk språk, påpekte han at man gjerne kan kalle det en uttrykkskonkurranse eller skismogenese som er et begrep fra forskeren Gregory Bateson. Bateson mente at av og til handler ikke diskusjonene om å argumentere, men å vise hvem som har det mest moralske synet. Abortsaken har kanskje blitt en symbolsak, hvor noen grupper kan vise seg som “mest mulig kristne” og andre som “mest mulig feministiske”. Og når man har slike holdninger, blir debattoppførselen mer ekstrem. Dahl trekker frem den foreslåtte innstrammingen i abortnemnden som eksempel. Han forklarer at en slik innstramming hadde påvirket svært få og de fleste ville nok fått innvilget abort i nemnden likevel. Men det ble fortsatt en stor storm rundt dette forslaget og da virker det heller som en uttrykkskonkurranse fremfor et ønske om å diskutere et reelt problem.

For å konkludere og trekke sammen det jeg har funnet ut, vil jeg svare på spørsmålet i innledningen. Disse to partene vil nok aldri komme til noen enighet. Etter å ha sett på de to partene og lært om hvordan verdier står så sterkt i denne debatten, vil de nok ikke gå på noe kompromiss med hverandre. Det vi ser er i dagens moderne samfunn, har flere og flere blitt påvirket av for-abort siden og hoveddelen av samfunnet erkjenner at abort bør være selvbestemt og lovlig. Så selv om begge parter roper med like høy stemme, har den ene siden flere støttespillere enn den andre.