En ting er i hvert fall sikkert: dette er et filmhistorisk mesterverk

Pressebilde, hente fra marvelstudiosnews.com/tag/photos/

En utrolig mengde planlegging må ha blitt utført for at over 20 filmer, deriblant noen som ikke er kronologiske, kan komme sammen for å danne et univers. Men serien er ikke uten sine problemer.

Skrevet av: Martin Skage, filmkritiker

Spider-Man Homecoming (2017) hevder for eksempel at det har gått syv år siden hendelsene i Avengers (2012), noe som gjør det vanskelig å se for seg en tidslinje som gir mening. Og “The Tesseract”, som gir universet en rød tråd, viser seg i for mange filmer, deriblant noen som virker som kontraindikasjoner.

Men hvis vi ser på serien som en stor kontinuerlig fortelling, vil noen av historiens sentrale temaer komme tydeligere fram.

I bunn og grunn handler Marvel universet om hva det vil si å være en helt. Noe som de viser fram med karakterer som er alt fra selvsentrert, som Stephen Strange og Tony Stark, til karakterer som Steve Rogers og Peter Parker.

Et nødvendig vendepunkt

De fleste av hovedkarakterene i denne sagaen har konkrete personligheter som gir seerne en emosjonell tilknytning til dem. Dette gjør det enkelt for publikum å oppfatte når hovedkarakteren har endret seg. Det brilliante med Marvel sine karakterer, er at ikke alle endrer seg.

I alle filmer går hovedkarakteren gjennom en tilpasning. Dette er det som skiller heltene fra skurker i historier. Marvel har tenkt nyskapende rundt det å være en helt, og har karakterer som ennå ikke har endret seg.

Captain America etter The Winter Soldier (2014) er til den dag i dag den samme karakteren som han var da. Han er blitt om til et symbol for utholdenhet.

Mot slutten av historien til Marvel universet blir “the avengers” separerte. I Civil War (2016) må karakterene velge mellom to sider. På den motsatte siden av hovedkarakteren finner vi Tony Stark. Tony har endret seg grunnet hendelsene i Age of Ultron (2015), og skyldfølelser gjør at han handler irrasjonelt, noe som gjør han til skurken i filmen.

Resirkulerte formler

Dette virker som et vendepunkt i historien. I 10 år har Marvel bygget opp til Infinity War (2019). Serien har funnet et perfekt tempo å føre den store historien fram. Tålmodigheten til Marvel har medført en dramatikk som alltid er velinformert og engasjerende.

Ikke alt er perfekt utført. Mange av historiene som blir satt opp i Marveluniverset ender opp med å gå ingen steder.

Til tider ser det ut som at for mange ting skjer samtidig og det er vanskelig å vite hva som skjer. Historien har også flere drastiske toneskifter som får noen hendelser til å virke unaturlige, selv om de er naturlige i selve filmen. 

Et stort problem er at noen av filmene i serien føles som at de har blitt produsert i en fabrikk. Dette har gjort at mange av filmene er totalt uorginale (Ant Man, Captain Marvel, Doctor Strange). “Marvel formelen” er et begrep som er brukt om likheten mellom de forskjellige filmene. Den gjør at du vet hva du får når du skal se en Marvel-film.

Formelen forhindrer originalitet, men har også opprettholdt en standard i kvalitet for universet.

Et biprodukt av denne formelen er at nesten alle antagonistene i Marveluniverset er enkel å glemme. Bortsett fra Loki hadde ikke de tidligere Marvel-filmene en eneste gjenkjennbar fiende. Dette problemet har forsvunnet de siste årene. I fjor kom den beste superskurken siden Heath Ledger sin Joker: Thanos. I motsetning til de andre skurkene i universet har Thanos en definert karakter, og en forståelig motivasjon.

Den sympatisk fienden

Thanos har en tilstedeværelse som gjør at du frykter hans neste trekk i hver scene. Han er en sympatisk skurk som er motivert av et tap som alle kan kjenne seg igjen i. Men Iron Man i Civil War (2016) må også nevnes.

Iron Man er også en sympatisk fiende. Han er motivert av hendelsene i Avengers Age of Ultron (2015), men lar følelsene sine skyve vekk all logikk. Det som gjør Thanos og Iron Man så gode er at de begge er helten i sin egen historie.

En helt annen, og mer konsekvent del av suksessformelen til Marvel entertainment er tonen de bruker i filmene deres. Siden Guardians of the galaxy (2014) har serien ikke tatt seg selv for seriøst. Dette har gjort at det er lett å være i humør for å se filmene, men ødelegger ofte dramatikken i viktige scener. Ingenting er mer frustrerende enn at en dramatisk scene blir ødelagt av den typiske “marvel-humoren”.

Seriens største tabbe kommer i formen av Avengers age of ultron.

Denne filmen fungerer som en bro mellom fase 2 og 3 i Marveluniverset. Dette gjorde at filmen hadde mange frampek og lite fokus på nåtidens hendelser. Mange historieelementer døde også med filmen, deriblant Hydras infiltrering av SHIELD, som var seriens mest interessante utvikling. Filmer illusterer også det noen av oss for lengst har gjennomskuet: planleggingen som blir lagt ned i dette universet ikke er så definert som mange ville trodd.

Dette var trolig grunnet regissør Joss Whedon og studioets forskjellige synspunkter på hva filmen skulle være. Marvel har vist at de har evnen til å lære fra tabber, og etter Age of Ultron har studioet blitt det beste i bransjen.

Deres fokus på kreativ frihet har vært revolusjonerende. De beste Marvel-filmene har kommet fra regissører som har fått frie tøyler. De fleste filmene etter endringene har vært 100% regissøren sin visjon. Filmene har sin egen stil, selv om de er tvunget til å tilføye humor.

Frihet og billige triks

Når det kommer til kreativ frihet framstår Marvel som et eksempel for alle de andre store studioene. Marvel sine regissører har variert fra prisvinnende drama regissører som Ryan Coogler, til merkelige personer som Taika Waititi. Filmer som Thor Ragnarok (2017) og Guardians of the Galaxy 2 (2017) har fått lov til å sette sin egen vri på universet og gått innenfor helt andre sjangre enn det vi vanligvis ser i en superheltfilm.

DC sitt mer kritiserte univers har blitt kalt for tannløst grunnet dårlige tredje akter. En kan være overrasket over at Marvel ikke har fått den samme kritikken. I alle tre Avengers filmene er den største trusselen en hær av identiske skapninger. Disse framstår som en inkonsekvent trussel.

Heltene våre er mye sterkere enn enkeltpersonene i hærene og det føles som et billig triks å kopiere motstandere bare for at de skal virke som en trussel.

Om karakterene ikke møter en hær med identiske skapninger vil den tredje akten bestå av hovedkarakteren som kjemper mot en fiende med samme krefter som seg selv. Disse kampene er forutsigbare grunnet maktfordelingen mellom protagonisten og antagonisten, og har til den dag i dag bare virket i filmen Logan (2017).

Kamp mot kloner

Å sette hovedkarakteren opp mot en antagonist med samme krefter skal være symbolsk for karakteren sin indre krig, dessverre blir dette aldri realisert i disse filmene.

Hvis helten møter verken en klone av seg selv eller en identisk hær vil han bli allmektig. Dette spesielt i filmene Thor Ragnarok (2017) og Captain Marvel (2019). I Thor Ragnarok virker denne tilnærmingen grunnet regien til Taika Waititi. I Captain Marvel mister filmen all spenning med en gang hovedkarakteren blir allmektig. Da fremstår plutselig ikke den mektigste flåten i galaksen som en trussel.

De eneste filmene som ikke har disse avslutningene er The Winter Soldier, Civil War (2016) og Iron Man 3 (2013).

Disse er ofte omtalt som de beste siste aktene. Historiene blir mer personlig og karakterene er gjerne drevet av sterke følelser. Iron man 3 er en av de svakere filmene i serien, men den siste action-scenen kombinerer kreativitet og regissøren Shane Black sin stil for å danne seriens kuleste avslutning.

Lyden av perfeksjonisme

Marvel filmene har et stort problem når det kommer til det tekniske aspektet med filmproduksjon. Captain America: The First Avenger (2011), som kom ut for 8 år siden er fortsatt filmen som er best filmet i serien. Den har nydelig fargebruk som gir en følelse av dybde. Mellom 2012 og 2016 så filmene ut som betong. Alle bildene var preget av en gråtone som fikk alt til å se flatt ut. Musikk har også aldri vært Marvel sin sterke side. De eneste filmene der musikken har gjort inntrykk er Guardians of the Galaxy-filmene.

Men det er ikke bare dårlige kvaliteter i det tekniske. Marvel har alltid vært strålende når det gjelder lyd. Lyd designet til for eksempel Iron Man sin drakt er blitt ikonisk, og gjennom alle filmene finnes det mange tilfredsstillende lydeffekter.

Lyd-miksingen er også fantastisk. Det er aldri en feil i miksingen, noe som gjør at all dialog er enkel å forstå, og alle slag høres ut som at de gjør vondt.

Endrede medievaner

Filmingen generelt er av høy kvalitet i Marvel filmene. I alle filmene bortsett fra Captain Marvel er det enkelt å se hva som foregår. Thor Ragnarok og Guardians of the Galaxy 2 er fargefulle, noe som passer deres mindre seriøse toner. Redigeringen i alle filmene fremstår som plettfri, og bildeutsnittene er full av informasjon.

Marvel universet er en serie av filmer som sjeldent er en homerun, men er blitt en stor innflytelse på all film. Ifølge medienorge har andelen mennesker som går på kino steget siden 2008. Dette kan kanskje skyldes påvirkningene serien har hatt på resten av filmverdenen.

Før MCU sin popularitet var action en døende sjanger.

Populariteten av Bourne og Taken hadde skapt et landskap der actionfilmer var forventet å være forvirrende. Shaky-cam og dårlig redigering var et særpreg for sjangeren, som hadde hensikten å gi filmene en følelse av realisme, men endte ofte opp med å forvirre seeren.

Med hjelp av Marvel sin innflytelse har actionfilm landskapet endret seg voldsomt. Shaky-cam er blitt et virkemiddel fra fortiden, og et større fokus er blitt satt på action oppbygging som er forståelig.

Hva står vi igjen med

Kvaliteten til enkelte filmer har gått opp av denne grunnen, noe som naturlig drar flere folk til kinoene. Men dette er ikke den eneste grunnen til at flere går på kino. Tonen Marvel bruker i filmene sine er dratt rett ut fra klassikeren Indiana Jones and the Raiders of the Lost Ark (1981). Implementeringen av denne tonen i actionsjangeren har gjort det enkelt å være i humør for å se en film av denne sjangeren. Det har også gjort filmene mer tilgjengelige, ettersom at tonen appellerer til en større aldersgruppe. 

Endgame er over og det vi står igjen med er en følelse av en fullført historie. Innflytelsen til serien kan føles over hele filmverdenen.

Marvel står fram som et eksempel for alle andre studioer. 22 filmer har kommet sammen for å danne et univers som har blitt en av de største kulturelle fenomenene i verden.

Marvel Cinematic Univers er en filmserie som fortjener å være på topp. 

Be the first to comment

Leave a Reply

Your email address will not be published.


*