– Likestilling er ikke nok

 
Stereotyper

KOMMENTAR: 8. Mars nærmer seg med stormskritt, og feminister i hele landet samler seg for å feire sitt kjønn. Men trenger vi feministene? Disse små damene med høye, røde sokker og mye på hjertet? Selv trodde jeg ikke det var så mye i det de sa, men når man virkelig hører etter og forstår hva de snakker om, forstår man alvoret.

Kvinner har gjennom historien blitt diskriminert, misbrukt og undertrykt. Vi har blitt fortalt hva vi skal gjøre, hvordan vi skal gjøre det og når vi skal gjøre det. Men sånn er det jo ikke nå lenger. Vi har stemmerett, rettigheter og er nærmere likestilling enn noen gang.

Jeg mener at dette ikke er nok. Å vokse opp som kvinne er noe av det vanskeligste jeg har gått gjennom. Rundt meg har det så lenge jeg kan huske vært folk som har fortalt meg hvordan jeg skal være, hva jeg skal gå meg og hva jeg skal si. Det sømmer seg ikke for en liten jente å gå med blå klær, sa farmor. Som en liten jente i ferd med å vokse opp er man ekstremt påvirkelig og veldig opptatt av familie og venner. Skuffelsen av å høre min egen familie kjefte på meg fordi jeg har feil farge på klærne, er enorm.

Store deler av livet mitt ble brukt på å prøve å ikke skuffe min egen familie, fordi en jente skal være ordentlig og gjøre som hun får beskjed om. Jeg gikk med klær jeg ikke ville gå med og forandret personlighet hver gang jeg gjorde noe familien min reagerte på. Dette resulterte i enorme problemer for meg i ettertid. Når jeg ble eldre og mer uavhengig av familien min klarte jeg å rive meg løs fra stereotypene.

MalinHE
Malin Hauge Erdal mener feministene har en viktig rolle i debatten om kropp, klær og kjønnsroller.

Jeg gikk med klær farmor ikke likte, jeg begynte med såkalte “guttesporter” i stedet for dans, som jeg hadde drevet med i mange år. Jeg ga mine nærmeste et stort sjokk når jeg gikk gjennom forandringen, men følelsen av å vite at jeg ikke lenger bryr meg om de liker klærne mine er fantastisk. De som sier at det ikke ligger et press på norske jenter idag, kan ikke ha erfart dette selv. Vi blir fortalt hvordan vi skal se ut, hvordan vi skal oppføre oss og hva vi skal gå med. Som barn er det uakseptabelt å gå utenfor stereotypene, og om man prøver er det som å be om å bli mobbet.

Det jeg har fortalt nå, er min personlige erfaring av behovet for feminisme. Men jeg vil også nevne den siden av saken ingen tør å snakke om. Nemlig samme type behandling blant det mannlige kjønn. For på samme måte som kvinner blir tvunget til å leve i stereotypene, skjer akkurat det samme med menn. Små gutter blir fortalt at de skal ha store muskler, være tøffe og veldig ufølsomme.

«Deres oppdrag i livet er å finne en jente med store pupper»

Hele 50% av gutter i alderen 12-18 år er misfornøyd med kroppen sin, meldte ØB.no i fjor og tidligere statsråd Inga Marte Thorkildsen (SV) har gått ut med avdarsler mot kroppspress. Gutter får vite at jenter er pyser og at deres oppdrag i livet er å finne en jente med store pupper og beskytte henne fra omverdenen. Ikke minst så skal de være så heterofile som mulig, og med en gang en gutt går utenfor stereotypen er han mest sannsynlig homofil.

Jeg har opplevd mange ganger at gutter er bent fram ulykkelige fordi de ikke klarer å oppfylle kravene samfunnet setter til dem. På samme måte som det finnes forskjellige typer jenter finnes det også forskjellige typer gutter. Ikke alle trenger store muskler eller kjæreste for å ha det bra, men de er ulykkelige fordi de blir fortalt at de trenger det.

Media står som en stor syndebukk når det kommer til stereotyper. Vi ser modeller, skuespillere og offentlige personer som ser ut som barbiedukker. Det er disse offentlige personene som blir forbilder for de yngre generasjonene, og dermed streber disse barna etter en kropp som ikke er realistisk for alle. Et typisk eksempel for dette er bloggere. Bloggere er offentlige personer som publiserer mye av privatlivet sitt på internett, noe som gjør det tilgjengelig for alle og ikke minst kan alle se hva noen av disse personene gjør for utseendet sitt. Flere store bloggere har tatt plastiske operasjoner og bruker ekstremt mye tid og penger på utseendet sitt. Dette resulterer i et umulig skjønnhetsideal for barna som streber for å bli som dem. Et eksempel på dette er bloggeren Sophie Elise Isachsen. Hun driver en av Norges største rosablogger og bruker mye tid og penger på utseendet sitt, samtidig som hun er vegetarianer og dyrevenn.

Man har også en motbølge mot disse bloggerne, nemlig folk som i stedet for å vise seg på sitt beste med muskler, tynn mage og sunt kosthold, viser seg slik en normalt ser ut. Det vil si, uten kunstig lys, sminke og redigering for å få seg selv til å se bedre ut. Slike bloggere mener ofte det er viktig å vise at ingen er perfekt, og er veldig opptatt av å vise ting slik de er i stedet for å pynte på virkeligheten. Et eksempel på en slik blogg er Sisteplass, drevet av Sarah Surland. Hun er opptatt av å vise sin virkelighet uten å pynte på den, og får støtte fra ungdommer fra hele Norge.

«Vi ser modeller, skuespillere og offentlige personer som ser ut som barbiedukker. Det er disse offentlige personene som blir forbilder for de yngre generasjonene.«

Det foregår en stor debatt om hvordan offentlige personer burde fremstille seg selv. Personlig synes jeg dette er en sunn debatt som samfunnet trenger. Det er viktig å fortelle at mye av det vi ser er kunstig, og motparten som viser ting på en annen måte enn disse typiske rosabloggerne er avgjørende for hvilket inntrykk dagens unge generasjoner får. Det er viktig å vise at offentlige personer og forbilder ikke nødvendigvis ser ut som barbiedukker, men er ekte mennesker med ekte komplekser og problemer.

Flere offentlige personer har gått ut mot kroppspresset. Blant disse er også musikkgruppen Razika. De fire bergenserjentene mener mange artister har større fokus på kropp enn musikk, og synes det er dumt. De har selv sagt at de føler presset, men bryr seg ikke og vil fortsette å ta avstand fra trenden. Flere andre offentlige personer har erklært sin motstand mot stereotyper, blant annet de amerikanske artistene Lilly Allen og Beyonce.

Vi blir fortalt hvem vi skal være til enhver tid, og blir plassert i stereotyper vi absolutt ikke passer inn i. Men roten av problemer ligger i oss selv. Når alle innser at mennesker faktisk ikke er like og slutter å plassere oss selv og andre i disse stereotypene, det er først da presset på kjønnene slutter og man kan leve som man selv vil. Så ja, vi trenger disse kvinnene i røde, høye sokker. Det er de som kjemper for problemene andre tier om.

Tekst og foto: Malin Hauge Erdal

Kommentarer