Ikke så gratis likevel

Mobilbilde---Web

KOMMENTAR: At markedsføring ofte går ut på å pynte på sannheten er vel noe de fleste kan være enige om. Dette ser vi stadig vekk i spillindustrien, spesielt på mobile plattformer. Men hvor går grensen til løgn?

Helt siden jeg skaffet meg min første Android-telefon, er det en ting ved nettbutikken for apper som har fanget oppmerksomheten min: listen over mest innbringende apper. På denne listen ser vi at 38 av de 40 appene øverst på listen er merket med «Gratis» med store grønne bokstaver. I skrivende stund er alle disse appene, bortsett ifra en kaloriteller, mobilspill. Går man videre inn på informasjonssidene til mobilspillene finner man en diskrét plassert tekst med langt mindre neonskiltlignende fargelegging: en kort mellomgrå beskjed om at det kan gjøres kjøp i appen. Velkommen til «freemium»-modellen.

Det er ikke et særlig nytt fenomen, sånn egentlig. Det finnes nok mange eksempel på fremveksten av denne typen finansiering, men det kan ikke nektes for at det er blitt utbredt i en helt annen grad etter smarttelefonen. Rundt 2004-2005 fikk vi et av de beste eksemplene på denne betalingsmodellen og hvordan den kan bli seende ut i sin usleste form: Habbo Hotell. Nettstedet fikk i en periode oppmerksomhet på diskusjonsforum og i nyhetene på grunn av foreldre som hadde fått enorme regninger på grunn av at barna hadde kjøpt ting i spillet gjennom mobil- og fasttelefon. I Habbo Hotell hadde man en egen avatar som man kunne kle opp og endre sveisen på og et rom i hotellet som man kunne dekorere med møbler – for den rette prisen, selvsagt. Habbo Hotell gav seg ut for å være gratis å spille, men i realiteten var det alt for begrenset til å være gøy i sin ubetalte form.

Skulebilete 2013-2014.jpg

Opp i alt dette forventes det nok at min neste setning og evige parole blir «Alt var bedre før!», men jeg er ikke så sikker på det. Jeg har bare godt å si om denne måten å lage spill på også. En av de viktigste poengene er at terskelen for å prøve ut nye spill synker betydelige hakk: om spillet er gratis har du ingenting å tape. Du kan prøve ut spillet kompisen din tipset deg om lett som bare det, og forutsett at firmaet som laget spillet har reklamer i spillet så tjener de fortsatt penger. Det at spillet lettere blir spredd for alle vinder og at ‘alle’ kan prøve det er en av de store styrkene til «freemium»-spill. At ting som kan kjøpes i spillet blir en ekstra luksus og ikke en del av sentralt gameplay er blitt en av de viktigeste oppgavene til mobilspillutviklere som ønsker å lage et godt spill, og når de lykkes er denne modellen en praktfull mulighet til å nå flere brukere.

Optimistisk som jeg er så setter jeg alltid en knapp på at utviklere ønsker å lage et spill for å glede andre. Dessverre er det mange mobilspill i denne kategorien som får meg til å tvile. My Little Pony: Friendship is Magic sitt mobilspill, utviklet av Gameloft, tar over ti år å fullføre om man ikke kjøper noe for ekte penger. Spillet ligger for øyeblikket som nummer 44 på listen over mest innbringende. Smurf’s Village, som tidligere var rangert som Google Play sitt mest innbringende spill, har vært en stor kilde til frustrasjon hos foreldre som har lånt nettbrett og telefoner bort til barna sine. Uttrykket ‘tid er penger’ har vel aldri vært så reelt som her. De frustrerende historiene er mange, spillene flere og kronene som ruller aller flest.

Jeg sitter mest og undrer over hvor dette vil føre oss. Hva gjør det med oss om spill ikke baseres på ferdigheter lenger, men i steden kun belønner kjøpekraft? Hva gjør det med oss når til og med spill forteller oss at det finnes en snarvei, og at vi attpåtil burde ta den? Er det bra å konstant bli fortalt at det meste kan fikses med nok penger? I denne «freemium»-kategorien finnes det en gråsone som utviklere bør være smertelig klar over – for veien er slettes ikke lang fra underholdende tidsfordriv til meningsribbet pengekrafsing. Jeg er oppriktig urolig. Om ikke enn for «freemium»-modellen i seg selv, så for hvordan den blir brukt. I min vandring gjennom denne spillkategorien sitter jeg igjen med intet mindre enn en klump i magen og en urovekkende følelse av at tålmodighet er noe som tilsynelatende skal motkjempes. Og kampen foregår ikke med nebb og klør, men med mynter og gratisspill.

 

Kommentarer